De andre – disse birkebeinerne

Vinstervann

Det er få mennesker i verden jeg har grunn til å sammenligne meg mindre med enn birkebeinerne. Altså ikke de opprinnelige, de som regjerte her i landet i 142 år mellom 1177 og 1319. Dem kan jeg godt sammenligne meg med … det hender jeg har det trangt i skoene jeg også …

Det er de moderne birkebeinerne. De som bruker like store beløp på et par joggesko, skisko eller sykkelsko som ganske sikkert ville utgjøre et nasjonalbudsjett for syv – åtte århundre siden. Det er de jeg ikke vil sammenligne meg med. Det finnes flere grunner til det. Jeg vil komme tilbake til en av dem etter hvert.

En kompis av meg, som tilfeldigvis er sjef, er av samme oppfatning. Om det er av samme grunn som meg, er usikkert. Det finnes som nevnt flere grunner til å ha noe imot birkebeinerne. Når han synes det blir nok birkebeinerprat på jobben, finner han frem startnummer fra en skuff, og forlanger at konkurranseinstinktet blir manet frem i samme øyeblikk de kommer på. Han vil gjerne se samme type energi og arbeidslyst på kontoret som han ser på facebook etter en birkebeinerhelg.

Det var tidligere i sommer at siste rest av respekt forsvant. Det ørlille fnugget av respekt jeg hadde igjen, var at dette var folk som var i nærkontakt med naturen på en måte jeg kunne misunne dem. Da denne illusjonen også brast, innså jeg at birkebeinerne heretter måtte plasseres innenfor kategorien «de andre».

På tur over Valdresflya en vakker sommerformiddag måtte jeg rett og slett stanse bilen for å nyte utsikten til et blikkstille Vinstervann. Jeg har kjørt over Valdresflya fast hver sommer siden 1986, og har aldri tidligere sett dette vakre vannet ligge og speile den fantastiske fjellheimen. Mannen jeg stilte meg ved siden av, pustet tungt, smilte og svettet under sykkelhjelmen. Klistremerket på sykkelen fortalte meg at dette var en birkebeiner. Og der sto vi, side om side og nøt synet og fjelltemperaturen. Hadde det ikke vært for pusten hans og et par tyske bobiler, kunne jeg ha fornemmet fjellets stillhet som en åndelig opplevelse.

Fjellspeil

«Nydelig», sa jeg, og ventet en bekreftelse.

(Pust pust) «Gikk over Besseggen i går. Fint det også.»

«Jeg mener, jeg har passert her i mer enn 25 år, og har aldri sett Vinstervann så stille».

(Pust pust) «Jasså? Hatt hytte på Beitostølen i like mange år omtrent, men har aldri tenkt over det …»

Akk.