Verdens viktigste bok

booooook

Jeg ønsker verken en diskusjon om kvalitet i bøker eller en rangering her.  For dette har nok folk kranglet om siden Gilgasmesj ble omtalt det første eposet 2600 år før vår tidsregning. Nå var det nok heller vanskelig å brette steintavla som handler om Gilgamesj, slik at den kan minne om en bok, men dere forstår hva jeg mener.

Det har blitt gjort mange forsøk på å rangere utgitte bøker etter viktighetsgrad. Et søk på ”most imporant book in the world” gir deg 156 millioner treff. Jeg har lyst til å tro at det finnes like mange meninger om hvilken bok som er verdens viktigste.

Nå finnes det selvsagt store grupper mennesker med felles syn på saker og ting. Kristne vil selvsagt hevde at bibelen rangerer høyest. Muslimene har sin koran. Jødenes Tora er jo heller egentlig ingen bok, men skriftruller som inneholder de fem mosebøkene, men viktig er den, selvsagt – og om vi utvider begrepet ”bok” regnes den selvsagt med. Det gjør jo for eksempel også selvpubliserte elektroniske versjoner av ultramoderne skrifter. Mange sverger til at Darwins ”On the origin of the spieces” overgår samtlige av de fantasifulle beretningene som skapelse, og hvordan mennesker bør leve i forhold til hverandre.

Og tenk på dette: Fortsatt er 17 prosent av verdens voksne befolkning analfabeter. 860 millioner mennesker. Mange, mange millioner av disse menneskene lever godt med det. Uten at de engang krever at resten av verden skal gjøre noe med det. Men de fleste gjør det ikke, i hvert fall ikke i fremtiden. Og her i Norge lener vi oss fortsatt dekadent over sparkstøttingen, og flotter oss med to offisielle skriftspråk. Da regner jeg ikke med samisk, som jo er et eget språk. Bør ikke innholdet i verdens viktigste bok nå frem til dem også?

Å rangere en boks viktighet, må nødvendigvis gjøres ut fra et utgangspunkt. Et kriterium. Skal den være:

* Den mest solgte boken i verden?

* Boken som har forandret menneskegruppers syn på tilværelsen?

* Boken som har utfordret de etablerte systemene i størst mulig grad?

* Boken skaper en ideologi?

* Boken som flest mennesker på jorden ler mest av?

* Boken som endrer en hel verdens holdninger til sine medmennesker …

Nei, nå slutter jeg. Denne listen vil bli for lang – jeg vil uansett ikke klare å få med alle variabler … (Ikke kjenner jeg dem heller.)

Men to ting er jeg skråsikker på! Og jeg er skråsikker på at jeg får med meg alle objektivt innstilte mennesker på disse to påstandene:

Den viktigste boken i verden en ennå ikke skrevet! – og –

Jeg kommer ikke til å skrive den!

Jeg vil likevel tillate meg å fortelle hva jeg tror verdens viktigste bok vil handle om – når den kommer en gang i fremtiden, og hva den vil kunne gjøre med oss.

Jeg tror ikke den vil handle om religion.

Jeg tror ikke den vil handle om politisk ideologi.

Jeg tror boken vil bli skrevet på et språk som alle forstår.

Jeg tror verdens viktigste bok blir gratis.

Jeg tror den vil kunne skape en mellommenneskelig forståelse på tvers av religion og politisk ideologi.

Jeg tror den vil lære alle våre 860 millioner analfabeter å lese.

Jeg tror den vil påvirke mennesker til å slutte med grusomheter mot hverandre.

Jeg tror verdens viktigste bok vil bidra til å redde jordkloden vår.

Jeg tror den vil føre til at alle mennesker i verden viser respekt for hverandre.

Jeg tror den vil skape en verden uten kapital og profitt.

Javisst er dette et naivt blogginnlegg. Visst er det dillitantisk vrøvl av en som søker oppmerksomhet. Men ikke mer naivt enn de 156 millioner menneskene som har laget søkbare google-treff med påstander om at verdens viktigste bok allerede er skrevet. Siden jeg verken tror på dem, eller på de skriftene som har ledet menneskene til å tro på at det kun finnes én riktig politisk eller religiøs retning, har jeg laget min egen trosbekjennelse. Og så lenge jeg fortsatt øyner et håp om at verden en gang vil oppleve at verdens viktigste bok blir skrevet ut fra min disposisjon, så kommer jeg til å fylle internettet og bokhyllene med historier som både vil glede og ergre. Det får klare seg.

 

En godt bevart personlig hemmelighet

Etter tre utgitte skjønnlitterære bøker, med den fjerde på vei, en rekke publiserte noveller og med tusenvis av avisartikler på samvittigheten, tør jeg endelig å dele min lille hemmelige svakhet. Jeg har et snev av dysleksi.

Jeg lærte relativt tidlig å lese. Og var faktisk noenlunde flink før jeg begynte på skolen i 1969. Dette ble selvsagt grovt utnyttet av mine foreldre. Særlig min mor. Jeg kunne sendes til butikken – eller «bua», som det omgjengelig ble kalt den gangen – med handlelapp.

kaviar-orginal-300g-kavli

I Sparbu, der jeg vokste opp, var vi ennå velsignet med en skikkelig butikk der kjøpmannen stod bak disken og tok imot bestillinger. For når mor sendte meg til butikken, og det stod kaviar på innkjøpslisten, var det alltid med en formaning om at det måtte være av merket Kalvi. Hvorpå jeg selvsagt forlangte nettopp dette utmerkede produktet med navnet på både produsent og produkt. Og karving. Jeg var så glad i sukkerkarving, knust i en dyp tallerken med melk, sukker og jordbærsyltetøy oppå.kravinger_product-490x340

Joda, jeg kunne nok bare ha levert fra meg handlelappen til snille Hellmann på «bua», men det var nå stas å være skikkelig kunde da, som kunne forlange varer, direkte proklamert fra en lapp jeg kunne lese innholdet på. Med varene pent plassert i en handlebag bakpå lasteplanet – ja, det var det, et lasteplan – bakpå trehjulsykkelen, fikk jeg hedersbetegnelsen «flink gutt» når jeg kom hjem.

smaragd_2

Senere ble jeg interessert i å lese om alt som sto i tegneserieblad, og reportasjer fra inn – og utland i Hjemmet, Norsk Ukeblad og Allers. Det kan være at Mikkes Mus’ jakt på Spøkelseskladden, Mirko Midas, Farlige Fiffus og Svartepetter som til stadighet røvet til seg grønne smadgarder som førte meg inn på den kriminelle litterære sti. Ukebladene brakte den nysgjerrige og vitebegjærlige guttungen ut i en større verden, og jeg var særlig fasinert av store bygninger. Som slott, for eksempel. Winsdor Castle var min favoritt, mener jeg å huske.

windsor

Det kan godt hende at det bare er snakk om språklig slurv. Det var i hvert fall det norsklærerne mine opp gjennom barne – og ungdomsskolen kalte det. Mulig det var trass. For jeg uttalte ordene slik jeg leste dem. Jeg hørte jo hele tiden at folk snakket om disse tingene. Og jeg hørte virkelig Kalvi, karving, Mirko Midas, smadgarder og Winsdor castle. Tro det eller ei.

Og det man lærer ved å høre, det gjentar man jo, ikke sant?

Det eiendommelige var at ingen andre enn lærerne hektet seg opp i mitt lille handikapp. Og lærerne kalte det slurv. Og når lærerne sier du slurver, er du litt sånn … en av gutta, liksom.

Og kanskje det nettopp var på grunn av at ingen hengte seg særlig opp i disse småfeilene som gjorde at jeg fortsatt elsker å skrive. At jeg alltid har elsket å lage historier. Alltid likt å skape noe i et system av ord som andre har lyst til å lese.

Ære til alle som lar være å hekte seg opp i småfeil og bagateller. Ære til alle som ignorerer sine små og store handikapp, og som likevel mestrer tilværelsen.

Og nå – akkurat nå – gleder jeg meg stort til en ny runde med revisjoner og korrekturrettelser på et svært bokmanuskript.

Når det ikke holder med en real fest

bestefar

Du vet … en slik skikkelig en. Som frakter deg opp til øverste trinn på selvtillittsstigen. Ja, når ikke engang det er nok …

Det var i påsken vi møtte dem. Kona og jeg. Selve påskesøndagen. Tre staute karer i kjørebanen på tur mot hytta. Midt i veien. På blanke formiddagen. Med en ølboks i den ene hånden, og den andre i en bedende gest om å stoppe. De ville ha haik.

Vi hadde jo plass, og skulle i samme retning som karene. I hvert fall et stykke mot det endelige målet. Selveste sentrum i Etnedal kommune i Valdres; Bruflat.

Takk og hoi. Guttene var glade, lystige, pratsomme og i et særdeles godt humør, til tross for at de ble bedt om å forlate festen de var på så altfor tidlig. En time tidligere.

De befant seg tre-fire mil fra hjemmene sine. Slik er det i Etnedal. Bussforbindelsene i retning Bruflat er ikke akkurat hyppige på en påskemorgen. Og festlokalitetene spredt.

Det var lokale gutter. Siden vi kjenner en del mennesker i Etnedal, måtte vi jo vite om vi hadde noen felles bekjente. Joda.

De var hjemme for å møte gamle, gode venner fra barneskolen. Det er slik i Etnedal. Unge mennesker flytter gjerne på seg for å skaffe seg et skikkelig arbeid. En var elekstriker i bygda, en annen arbeidet som snekker på Gjøvik, og en i hovedstaden som jeg ikke husker yrket til. Og vi snakket om jobbmuligheter i Valdres og Etnedal. I akkompagnement med slurping av øl og latter.

Jeg følte meg nesten som en jovial bestefar som tillot skrik, skrål og lukt av øl i bilen. Og karene viste respekt med å svare så høflig de kunne på alle spørsmålene fra et middelaldrende par de overhodet ikke kjente.

Det var da setningen kom som gjorde meg fly forbannet. Fra en av guttene, selvsagt.

«Vi har berre yrkesskola vi.»

Jeg forsøkte å stotre frem at yrkesskole ikke bare er yrkesskole … og flere patetiske forsøk på å løfte karenes livsvalg på karriereveien opp til et nivå som kunne høres anerkjennende.

I ettertid har jeg tenkt mye på denne setningen som provoserte meg. Hvor i videste all verden kommer denne underkjennelsen av fagarbeid fra? Det hadde ikke eksistert ei jævla hytte i Norge uten karer som dette. Det hadde ikke eksistert en forbanna vei. Hus og offentlige bygninger ville være kalde og mørke.

Når ikke engang en skikkelig rotbløyte er nok til å være stolt over å være fagarbeider, lurer jeg på hva som skal til.

Vi kjørte guttene de to ekstra milene som skulle til slik at de slapp å haike en ny etappe. Vel fremme i Bruflat, gikk de ut av bilen med salver av takk for skyssen, og like før de var utenfor hørevidde, hørte jeg dem juble over kafeen som var åpen – og ordene «Øl og lunsj.»

Jeg satt igjen med tanker – og ikke så rent lite misunnelse.

En gang kunne man bare ønske noe …

Det var en gang. Da man kunne ønske seg noe som har helt uoppnåelig. Jeg var sju år sommeren 1969, skulle begynne på skolen utpå høsten.

Sparbu Handelslag befant seg bare en liten sykkeltur unna. Trehjulsykkeltur. Og i mai kom katalogen. S-katalogen. SELVESTE S-katalogen.

Sørgelig nok for meg, som har bursdag i desember, var det minimal sjanse for å kunne peke på noe i en slik katalog og si: «En slik kunne jeg ønske meg.»

fiske

Vel, jeg kunne selvsagt si det. Men svaret ville gi seg selv. Jeg hørte nemlig engang da far min sa: «Du kainn ønsk i eine hainna, å skit i ainnera. Ættipå kainn du sjå kolles hainn du har mæst i.»

Det var svaret jeg også ville få.

Jeg fant igjen den her, for noen år siden. Hos svigerfar. S-katalogen fra 1969. Og nå har jeg bladd i den. Og lest. Sett. Humret, og nikket gjenkjennende.

Noen få fargebilder, masse bilder i svart-hvitt. Av ting og tang. Sortimentet innenfor kooperasjonens tilgang på jernvarer. Campingutstyr, fiskeutstyr, sykler, gressklippere, verktøy… you name it. Snakker om utvalg! Snakker om luksus! Det manglet ingen verdens ting for at et hjem skulle kunne være komplett i denne katalogen.

Og om jeg noen gang i tiden har sutret over at vi aldri FIKK noen ting i barndommen … det tar jeg tilbake. Etter hvert som sidene i katalogen åpenbarte seg, fant både øynene og pekefingeren saker og ting som en gang har eksistert i barndomshjemmet.

En kniv jeg vant på bingo, en levegg som min farmor fikk i 70-årsgave. Et indianertelt som hver sommer ble slått opp på plena. Badmintonsett, pilkast, fiskeutstyr. Gressklipperen vi hadde, og motorgressklipperen vi alle ønsket oss. Campingstolene, Jøtulen i stua …

Alt dette hadde vi tilgang til – ikke mer enn en trehjulsykkeltur unna. Jeg har en mistanke om at fiskestanga jeg brukte i 1969 var innkjøp for meg da jeg ble med på mine første fisketurer i 1965-66. Likevel ønsket jeg meg noe helt vanvittig en ny fiskestang fra katalogen – kanskje var det i 1969 – med lukket haspel, gullfarget. ABU.

Jeg turte aldri spørre.

«Du kainn ønsk i eine hainna, å skit i ainnera. Ættipå kainn du sjå kolles hainn du har mæst i.»

Det var vanskelig å være kravstor den gangen. Min generasjon har gått en hard skole for å kunne nå målet vi endelig har nådd: Å kunne bytte ut hagemøblene hvert tredje år, sitte i ro og se på robotklipperen, kjøpe fisken vi trenger i butikken – ja, du vet.

Og ikke minst – ha en bil som er stor nok til å kjøre alt det gamle rælet vi ikke har bruk for til miljøstasjonen.

Når en forfatter trenger noe mer …

… enn tid, fantasi, inspirasjon og en fabelaktig bokidè … hva da? Jo, da takker man ja til et boksamarbeid.

Det har blitt noen år siden nå. Åtte, for å være helt nøyaktig. Åtte år og en måned for å være pinlig nøyaktig. At «Joker til høyre» ble lansert. At politiførstebetjent Thor Due ved lensmannskontoret i Valdres fikk utføre heltedådene sine i en egen bok. Senere har han figurert i noen noveller her og der, men en hel bok har han ennå ikke blitt tildelt for å oppklare nye mord og andre herlige fiktive forbrytelser.

Å leve som forfatter i samme lokalsamfunn og miljø som din egen skapte krimhelt, er spesielt. Særlig når dette lokalsamfunnet er lite. Som Valdres. Hvor mange ganger jeg har servert løgner på spørsmålet: «Kommer det en ny Thor Due-roman snart?», vet jeg ikke. Men det er mange. Det har ikke vært sant en eneste gang jeg har svart «ja» på det spørsmålet. I åtte år og , en måned og 17 dager.

Jeg har et påbegynt manuskript, jeg har det. Men det er ikke sikkert det noen gang blir ferdig. Så … Thor Due må nok vente.

Latskap, ja? Sa du latskap? Ja … jo … Kanskje … men jeg kan forklare – om du er interessert.

Å skrive om Thor Due har gitt meg mange fine nye venner. Lesere, anmeldere, forfatterkolleger og skattemyndigheter.

Leserne har blitt mine beste venner. Anmelderne har jeg lyst til å kalle venner, fordi de har vært så snille. Forfatterkollegene er jo egentlig en slags konkurrenter, men tross alt kolleger. Og skattemyndighetene … eh …

Jeg fant ham på data. I en blogg. En fellesblogg ment for forfattere og ivrige lesere. En kollega. En forfatterkollega. En forfatterkollega som skrev seriøs litteratur. Biografier. En professor … bortimot.

«Hadde det ikke vært kult å gjøre en bok sammen?» sa han. En gang. Over en øl. Eller to. «Jeg har lyst til å skrive en historie som handler om Alfred Russel Wallace.» sa han. «Blir du med?» «JA!» sa jeg …

Det er snart åtte år siden. Og vi skrev en bok sammen. En helt fabelaktig historie, for å si det beskjedent. En bok hvor vi begge har fått boltre oss i vitenskap, gamle arkiver, masse drap, jakt etter et gammelt brev over flere kontinenter, Midt-østenpolitikk, kjærlighet, begjær … you name it. Vi er på land, under vann, på vann, i lufta.

Fyttirakkern det har vært moro.

Frode Skarstein heter han. Biolog og forfatter. Vi har samarbeidet om et bokmanuskript i åtte år. Og nå kommer den endelig mellom to permer. Til høsten. Seleksjon. Jeg gleder meg noe vanvittig til å dele historien med dere. For dette er det beste arbeidet jeg noen gang har lagt ned. Og det skulle bare mangle. For bedre medforfatter enn Frode, er det nok ingen forfatter som er forunt å ha.

 

De andre – disse birkebeinerne

Vinstervann

Vinstervann

Det er få mennesker i verden jeg har grunn til å sammenligne meg mindre med enn birkebeinerne. Altså ikke de opprinnelige, de som regjerte her i landet i 142 år mellom 1177 og 1319. Dem kan jeg godt sammenligne meg med … det hender jeg har det trangt i skoene jeg også …

Det er de moderne birkebeinerne. De som bruker like store beløp på et par joggesko, skisko eller sykkelsko som ganske sikkert ville utgjøre et nasjonalbudsjett for syv – åtte århundre siden. Det er de jeg ikke vil sammenligne meg med. Det finnes flere grunner til det. Jeg vil komme tilbake til en av dem etter hvert.

En kompis av meg, som tilfeldigvis er sjef, er av samme oppfatning. Om det er av samme grunn som meg, er usikkert. Det finnes som nevnt flere grunner til å ha noe imot birkebeinerne. Når han synes det blir nok birkebeinerprat på jobben, finner han frem startnummer fra en skuff, og forlanger at konkurranseinstinktet blir manet frem i samme øyeblikk de kommer på. Han vil gjerne se samme type energi og arbeidslyst på kontoret som han ser på facebook etter en birkebeinerhelg.

Det var tidligere i sommer at siste rest av respekt forsvant. Det ørlille fnugget av respekt jeg hadde igjen, var at dette var folk som var i nærkontakt med naturen på en måte jeg kunne misunne dem. Da denne illusjonen også brast, innså jeg at birkebeinerne heretter måtte plasseres innenfor kategorien «de andre».

På tur over Valdresflya en vakker sommerformiddag måtte jeg rett og slett stanse bilen for å nyte utsikten til et blikkstille Vinstervann. Jeg har kjørt over Valdresflya fast hver sommer siden 1986, og har aldri tidligere sett dette vakre vannet ligge og speile den fantastiske fjellheimen. Mannen jeg stilte meg ved siden av, pustet tungt, smilte og svettet under sykkelhjelmen. Klistremerket på sykkelen fortalte meg at dette var en birkebeiner. Og der sto vi, side om side og nøt synet og fjelltemperaturen. Hadde det ikke vært for pusten hans og et par tyske bobiler, kunne jeg ha fornemmet fjellets stillhet som en åndelig opplevelse.

Fjellspeil

Fjellspeil

«Nydelig», sa jeg, og ventet en bekreftelse.

(Pust pust) «Gikk over Besseggen i går. Fint det også.»

«Jeg mener, jeg har passert her i mer enn 25 år, og har aldri sett Vinstervann så stille».

(Pust pust) «Jasså? Hatt hytte på Beitostølen i like mange år omtrent, men har aldri tenkt over det …»

Akk.

150 sigaretter eller tre par nylonstrømper

Noen ganger tenker jeg at det ville vært enklere å være født langt tidligere. Slik at jeg kunne levd i en enklere tid. Da tingene stort sett bokstavelig talt var svart-hvitt. Da menn kunne være menn og kvinner var kvinner. Da offentlighetens helter var cowboyer, polfarere, krigshelter og overvintrere i polare strøk. Å bli en overbetalt fotballspiller, blasert musikkstjerne eller realitykjendis kan da ikke være noe å strekke seg etter. I hvert fall ikke om du vil være MANN.

bilde kopi

Det var Alle Menns blads julenummer fra 1955 som åpnet øynene mine. På denne tiden, altså bare seks år før jeg ble født, kunne MENN harselere over det meste av slikt som er forbudt i dag. De kunne le seg skakke av kannibalvitser, enkle sjeler fra landsbygda, blondiner og trettekjære koner. Når de var alene, kunne de nyte synet av bikinikledde damer med beina pent plassert på skrå foran seg, og med hendene foldet bak hodet. Slike bilder finnes det flere av i svart-hvitt enn i farger, tror jeg.bilde kopi 2

Og de kunne vinne opptil 150 sigaretter om de svarte riktig på sex spørsmål. Eller tre par nylonstrømper (til quinden). Eller komplett barbersett med tre hoder. Eller Dreyers verdensaltas.

Det er altså bare å svare riktig på seks spørsmål, klippe ut siden i bladet, legge det i en konvolutt, sette på frimerke og sende til utgiveren. Joda, i 1955 var det enkelt. Nå skal jeg bare google hvor mye 40 tommer er, så har jeg riktig svar på alle seks …

 

bilde

Fantenburg

Skjermbilde 2013-05-19 kl. 4.14.19 PMSå har den kjære skrivestua mi fått et navn. Det vil si – den har hatt dette navnet hele tiden. Så å si.  Jeg har bare ikke fått vite det før nå. I går, faktisk, fikk jeg vite det.

Annekset. Skrivestua… til og med Furtebua. Jo, ”barnet” er meg kjært, og har fått mange navn. (Det siste er et navn som kona mi bare bruker overfor venninnene sine).  I går fikk det altså ett til.

Vi bor på samme sted som politihelten Thor Due. Altså i Holdalsfoss i Valdres. I ei lita grend med blindvei og 25 husstander. Huset vi bor i, ble bygd i 1954, isolert med halm, og har en sjel og et hjerte som ligger godt synlig utenpå bordkledningen.

I går var en av de ”riktig” gamle naboene på pinsebesøk i grenda. Og på kaffebesøk hos oss. Det var hun som kunne avsløre en av eiendommens hemmeligheter. Skrivestua mi gikk under navnet ”Fantenburg” for mer enn 50 år siden.

Fantenburg. Jeg var ikke i tvil om hvilket opphav ordet hadde. Man skal være forsiktig med slike ord i tider som disse. Verken Astrid Lindgrens eller Thorbjørn Egners vokabular i forhold til å beskrive mennesker fra andre kulturer er akseptert lenger. Å beskrive mennesker som ”fant” er nok ikke noe unntak. Folk er folk, og trenger ingen nærmere beskrivelser. Jeg er enig i det.

Men altså. Så er det dette med den norske, folkelige kulturen, da. Den som er verdt å ta vare på og formidle videre. Den som kan beskrive oss som nordmenn og medmennesker.

For huset vårt har en enda mer spennende gjemt i sin snart 60-årige historie. På 50-og 60-tallet var det vanlig for helt vanlige husstander og ta ansvaret for såkalte ”pensjonærer”. Dette var mennesker med forskjellige grader av funksjonshemminger – helst psykiske. De bodde rett og slett i helt vanlige hjem, og ble tatt vare på av de som bodde der. Vårt hus hadde altså en slik funksjon. En sosialinstitusjon, rett og slett. Før dette ble en offentlig oppgave med faglig kvalifiserte ansatte som kunne gi disse menneskene en mer tilfredsstillende omsorg og utvikling.

Og annekset – det ble bygd – ikke for å huse flere pensjonærer, men for å ta seg av slektninger på besøk. Kombinert med en romslig vedbod og et ”buarom” for spekepølser og skinker.

Jo … det hadde seg altså slik at vårt kaffebesøk i går ble henvist til annekset når hun var på sommerbesøk i grenda i sin barndom. Altså Fantenburg, fordi det var et soverom for tilfeldige gjester. Så slik var den historien – kort fortalt.

John S., John I., Knut og meg selv (Del 2)

Skjermbilde 2013-05-15 kl. 9.33.57 PMDet var sitatene, tror jeg. Slike som:

«Hun hadde kropp som en drektig labrador retriever.»

«I denne skitne verden, er du enten noens kone eller noens hore. Og hvis du ikke er noen av delene, tror folk det er noe galt med deg … men det er ingenting galt med meg.»

«Bonkie bit Garp! Garp bit Bonkie.»

Det siste sitatet MÅ bare gjengis på engelsk.

Jo … det var nok sitatene. Jeg er sikker på at du har lest noen av dem – enten fordi du har lest boken, eller møtt noen som har lest den.

Mitt første møte med Garp fikk jeg på Ringsaker folkehøyskole. Selv hadde jeg ikke tid til å lese – livet var altfor morsomt for den slags. Men en av jentene leste. Og hun leste Garps Bok av John Irving. Og hun siterte villig. (Takk Hanne K.) Så, da skoleåret var over, og den lange, kjedelige, blakke sommeren kom, ble boka lånt på biblioteket.

Og hvilken sommer det ble. Bare frihet. En liten flørt. Noen artikler i lokalavisa som jeg til og med fikk betalt for. Første besøk på Utøya. En liten flørt til.  Og … Garps bok. Bygdeguttens første virkelige besøk i selve verden. (Tok du den?) 😉

Ryktene ville ha det til at John Irving allerede samme høst ville lansere en ny bok. Det var bare å vente. Imens fikk bygdegutten plass på et studie ved distriktshøyskolen på Lillehammer. Ville studielånet rekke til mer enn kostbare lærebøker og kostbart øl? Til noe så usselt som en amerikansk paperback av en nesten ukjent forfatter, for eksempel? Damene ved en av bokhandlerne på Lillehammer klarte faktisk å skaffe den på to uker, altså for mer enn 30 år siden. Slå den!

Skjermbilde 2013-05-15 kl. 9.34.06 PMJeg var solgt. Svevde inn i en verden med dansende bjørner, et kobbel av suspekte karakterer, voldtatte hunder og et hotell …

Siden har den andre amerikanske John-en fulgt meg trofast, side om side med den første John-en. Begge har de snudd opp ned på setningene mine. Røsket i stykker avsnitt. Maltraktert kapitler. Massakrert karakterer. Men de har også hjulpet meg til å finne stemninger og følelser.

 

Hvordan det gikk med studieåret? … Hold kjeft, da!

Sammen er vi dynamitt

Skjermbilde 2013-05-11 kl. 7.52.19 PMNoe av det vakreste jeg vet om, er gamle kasser laget av ekte tre. Altså, ikke disse nymotens, moderne greiene man kjøper på interiørbutikker – og som skal se gamle ut. Slike som nylig er påtrykt sitater, hjerter eller logo fra en gammel spansk, fransk eller italiensk bedrift. Det er ikke for ingenting at en slik stil kalles shabby chic – det er rett og slett usmakelig å lure folk på en slik måte, mener jeg.

Nei, jeg snakker om de ekte kassene. De som inneholdt noe verdifullt en gang i tiden. Verdifulle ting som appelsiner, øl, spiker, ost eller dynamitt. De man kan finne i gamle uthus, låver og kjellere.

Her om dagen fant jeg en. I et gammelt snekkerverksted. Ren og pen i treverket var den. Med hele sider og bunn, vakkert sammenføyd i hjørnene og med vakre logoer på alle sidene. Litt fuktig i bunnen, men ikke verre enn at den vil fremstå som et prakteksemplar når den får tørket opp.

Hva jeg skal bruke den til? Ingen ting, selvsagt. Den skal bare stå fremme et eller annet sted, synlig for alle. For å vise folk at her bor det en kar som tar vare på våre virkelige historiske verdier.

Ok, da. Det ligger mer her. Det gjør det. Inspirasjon. For hva dukket vel ikke opp da jeg studerte kassen enda nærmere? Jo, regnestykker. Sirlig skrevet på treverket på innsiden.

Hvem har skrevet det? Hvorfor? Når? Og hva betyr de? 156,5. 188,3. 228,4… Poengsummer etter et hopprenn? Næh … Beregning av mengde dynamitt for et spesielt formål? Neppe. Poengsummer etter en skytterkonkurranse? Hm- de brukte ikke desimaler til det, den gangen.Skjermbilde 2013-05-11 kl. 7.51.47 PM

Pengesummer? Trolig. Materialkostnader for en snekker som ikke hadde andre steder å skrive akkurat dette øyeblikket. Hvorfor på innsiden? Kanskje regnet det? Hva skulle han lage? For hvem? Hva brukte en snekker dynamitt til? Hadde kassen kommet fra andre steder?

Slik kan altså en tom trekasse også komme til nytte. Kanskje som grunnlag i en fremtidig roman. Kanskje i en novelle. Det er nesten så man får en slags frykt for ikke å yte kassen og dens historie full rettferdighet. For det ligger en historie her. En historie som aldri vil bli fortalt. Fordi de som kjente den ikke har fortalt den – og nå er det for sent. Derfor blir min fantasering rundt kassen og regnestykkene bare en blek erstatning. Og med hvilken rett kan jeg gyve løs med å pulverisere kassens virkelige historie, og erstatte den med fabrikkert nonsens? Blir det mer ekte enn massefabrikkerte trekasser som selges billig hos Nille? Neppe.

Kjære Alfred Nobel. En gang i tiden signerte du dynamittkasser. Jeg vet, for jeg har det svart på trehvitt. Hjemme hos meg selv. Kan ikke du og jeg inngå en avtale … hm? At du lar meg få lov til å bruke denne kassen, og alt jeg vet om den – og er i stand til å dikte om den – som inspirasjon til en roman som får verden til å eksplodere i begeistring. Så skal jeg henge medaljen, diplomet og kassen side om side på den beste plassen i stua mi.

Skjermbilde 2013-05-11 kl. 7.52.27 PMSkjermbilde 2013-05-11 kl. 7.41.05 PMSkjermbilde 2013-05-11 kl. 7.32.28 PM